Lake Manyara Nasjonalpark, Tanzania

Når jeg går inn i 7 eleven-butikken vet jeg hva jeg kan forvente, vanlige matmerker og ren bekvemmelighet. Jeg går rett mot kjøleskapet, tar ut en boks med cola og går til sjokoladestangen for å lete etter den nødvendige pakken med Peanøtt MnM’s. Siste stopp – disken, jeg betaler og er ferdig. Men er jeg virkelig det? Er det et to-for-en-tilbud på boksen med cola eller en ny serie med MnM’s jeg ikke har hørt om ennå?

Kanskje jeg burde gå tilbake og finne ut.

Ansett som 7 eleven-butikken nasjonalpark, har Lake Manyara i årevis blitt sett på som en sjekk-inn/sjekk-ut park før de større skue, som safari. Antakelsen er at det bare er en sjekk-inn/sjekk-ut park før de større attraksjonene som Serengeti og Ngorongoro tar scenen. Lake Manyara er definitivt ikke hovedattraksjonen i den nordlige kretsen, og kanskje det aldri vil være. Men en ting er sikkert; parken fortjener mer tid og engasjement fra enhver safari-deltaker. Den har absolutt mer å tilby enn bare bekvemmelighet og et glimt av dyr.

Vi setter ut fra Arusha sen fredag ettermiddag, og vi ankommer parkens inngang rundt kl. 16.00, og mens jeg venter på at partneren min skal betale og prosessere parkavgiftene, undrer jeg meg rundt, og skiller meg ut i arbeidsklærne mine blant en khaki-brigade. Når guider sjekker ut av parken for dagen, stiger safari-deltakere trett fra kjøretøyet for å strekke på bena og børste av de dyrebare lange linsene sine.

Bare noen måneder tidligere hadde jeg reist til Lake Manyara for første gang. Jeg må innrømme at jeg likte halvdagsreisen rundt parken, men jeg forlot ikke stedet fylt med tilfredshet. Denne andre reisen var annerledes, vi hadde tid i overskudd.

Umiddelbart etter parkens portal står gigantiske fikentrær og mahogni-trær eksepsjonelt i sin grunnvannsskog. Disse storslåtte skapningene henter næring fra de underjordiske kildene, som kontinuerlig fylles på fra kraterhøydene rett over Manyara-bassenget.

Når den grønne frodige skogen tynnes ut, gir den vei til de omfattende oversvømmelsesflatene, og mot sør landskapet som vanligvis finnes på afrikanske postkort, akasialunden. Flodhester kamuflerer seg selv i store gjørmepuljer prydet langs oversvømmelsesflaten, mens giraffer utnytter det åpne området til å beite på de lange gressene.

Zigzaggende langs kysten svinger veien innover og utover de forskjellige miljøene, men til høyre veileder den utrolige Rift Valley-skråningen oss til destinasjonen vår. Skråningens ansikt, preget av flerårige urter og kjennetegnet av baobabtrær, er kuttet av spektakulære kløfter der elver renner nesten hele året.

Når vi når den mest sørgående spissen av parken, finner vi overnattingsstedet vårt for de neste par dager, And Beyond’s Lake Manyara Tree Lodge . Det er ikke umiddelbart åpenbart hvor lodgen ligger. Gjemt i tykk skog mellom sjøbredden og skråningen; lodgen er godt plassert for å utforske parkens rikdom av habitater mens den forblir virkelig privat.

Når vi går langs den sandete stien, hilser lodgens varme personale oss med forfriskninger og kalde håndklær. De tar oss med til hovedområdet, et romslig, delt nivå sitte- og spiserom med høye halmdetaljer som skaper en umiddelbar følelse av romslighet, mens de varme treinteriørene og de diskret sofaene former koselige hjørner.

De trehuslignende suitene på lodgen lar buskene komme til deg med store åpne vinduer og en privat veranda. Men det er det fristående badekaret og utendørs dusjen, som begge ser direkte på det bladaktige taket, som fullfører opplevelsen av disse suitene.

Luksusen fortsetter til middagsbordet med middag servert i det åpne utendørsområdet, innhegnet av gamle skogtrær og opplyst med et overflod av orkanlamper. En kokk forbereder nybakt Nann-brød i en tradisjonell ovn, som deretter serveres med en deilig lamme-curry. Middagen er starten på noen av de mest delikate rettene som møter oss under oppholdet vårt.

I løpet av de følgende to dagene tar vi oss tid til å begi oss inn i de forskjellige lommene av parken. Fraværende fra safari vårt er parkens berømte treklatrende løver, men vår tilfredshet for dyrene blir sterkt kompensert gjennom parkens mangfold av dyr satt i en utrolig vakker landskap.

En relativt liten nasjonalpark, Lake Manyara dekker 329 km², mens innsjøen dekker utrolige 231 km². Mens den flommet over med store troppene av bavianer, huser innsjøen og dens omgivelser et antall planteetere slik som flodhester, impala, elefanter, gnuer, bøfler, vortesvin og giraffer.

Parken gir også spennende muligheter for ornitologer ivrige etter å se og observere over 300 trekkfugler, inkludert flamingo, langhovedet ørn og gråhoder kongefishe. Spektakulære flokker av vannfugl er ofte til stede, noen ganger hekker. Hvite pelikaner, gulfjerdede storker, ibiser og hvithodede kormoraner er også vanlig. Minst 44 arter av dagaktive rovfugler forekommer, inkludert palme-nøttegribb og Ayre's hawk.

Rosa flekker er spredd langs kysten og skiller saftig grønt gress fra innsjøens blågrå vann. Tusenvis av flamingoer har også kommet til Lake Manyara for å feste på sine alkaliske farvann. Utvilsomt et vakkert syn, skrur vi av bilen motoren for å lytte til flamingoenes dempede gåseaktige babbel med sporadiske høye pip fra avstand.

Men fuglelivet stopper ikke der. Når vi reiser lenger sørover, hilser et par hannstruts oss fra bak kjøretøyet, og løper endelig ved siden av det, noe som gir meg muligheten til å ta kameraet mitt og ta et bilde av disse fantastiske fuglene. Vi venter en stund på å se paret dra mot innsjøen. De forblir i sikte for det meste av kvelden, og blir til slutt to små svarte flekker på horisonten.

Når ettermiddagens varme nærmer seg, finner dyrene tilflukt i skyggen, og vi vandrer tilbake til lodgen for å søke vår egen. Når vi slapper av i rommet vårt, skygger den beroligende eldgamle mahogni-skogen rommet fra den harde afrikanske solen, men lar et mykt prikket lys strømme inn.

Jeg faller inn i en dyp søvn, men snart våkner skogen opp på sen ettermiddag, og det gjør jeg også. Vervetaper og bavianer hopper fra tre til tre, roper høyt til hverandre mens de forsvarer sitt territorium. Torden kan høres i det fjerne, gjennom trærne og mot retningen til innsjøen. Det er et tegn på at vi må komme oss opp og utforske igjen.

Vi bestemmer oss for å dra lenger sørover langs sjøbredden og bort fra eventuelle andre lurende safari-kjøretøy. Lodgen har gitt oss en generøs mengde drikkevarer og snacks som gjør at vi kan ta oss tid og suge opp den sanne essensen av dette området.

Solen begynner å gå ned bak den storslåtte Rift Valley-skråningen, og gir et fenomenalt kveldsskjær over innsjøen. Tordenskyer stiger høyere og høyere opp i en dyp blå himmel. Til slutt treffer et mykt regn på den fjerne kanten av innsjøen bakken, mens lyn danner seg sporadisk.

Vi ser på stormen bevege seg langs innsjøen fra panseret på bilen vår, kald øl i hånden, med en følelse av frihet og ro. Zebraer, gnuer og bøfler kan høres og sees i det fjerne.

Ernest Hemingway sa en gang at Lake Manyara var den "vakreste (innsjøen) i Afrika", og jeg må si meg enig. Lake Manyara har lært meg å være tålmodig, og den har vist meg at nasjonalparker ikke bare handler om dyrekikking. Dette stedet handler om å ta seg tid til å sette pris på de utrolig vakre og mangfoldige landskapene som har dannet seg i denne lille, men unike lomma av Tanzania. Dyrene er bare en dekorasjon, og med eller uten dem planlegger jeg å komme tilbake hit igjen.